Hvorfor er jeg trist og lei meg hele tiden? Psykologen svarer

Hvorfor er jeg trist og lei meg hele tiden? Psykologen svarer


Vi psykologer møter ofte folk som spør seg «Hvorfor er jeg er trist og lei meg hele tiden»?

Særlig yngre, men også folk i alle aldre, kan i perioder kjenne på å være trist og lei seg hele tiden. Hvorfor?

Det kjedelige svaret er selvfølgelig at det er mange grunner til det.

Litt mer spennende er det at grunnene kan være nærmest helt motstridende.

I denne artikkelen vil du lære hvordan akkurat det kan henge sammen. Og forstå mer av hvorfor akkurat du føler deg trist og lei hele tiden.

Både forhold ved selve livssituasjonen din og de ofte automatiserte mestringsstrategiene og forsvarsmekanismene dine kan spille inn.

Trist og lei meg hele tiden: Et livs- eller et følelsesmessig problem?

Det er nærliggende å tenke at om man er trist og lei seg hele tiden, så er livet håpløst.

Og innimellom kan vår følelsesmessige tilstand speile de faktiske omstendighetene våre.

Vi er triste hele tiden fordi det skjer triste ting hele tiden. Vi er lei oss hele tiden fordi det skjer leie ting hele tiden.

So far so good, kunne en psykolog da finne på å si. Da har kanskje ikke et følelsesmessig problem. Tvert i mot så fungerer du følelsesmessig helt normalt.

Det er sunt å bli trist av det triste. Det er normalt å bli lei seg av det sørgelige.

Good news and bad news. Du har det ikke så bra, fordi du ikke har det så bra.

Det hadde på ett vis kanskje vært større grunn til bekymring om du smilte og lo mens ting falt sammen rundt deg.

Problem- eller følelsesregulerende mestring?

I en slik situasjon kan man si at det er forhold ved selve livssituasjonen som er hovedproblemet. Det er noe som hele tiden ligger der og gjør vondt.

En problemløsende mestringsstrategi kan ha det største potensialet for å ikke lengre føle seg trist og lei seg hele tiden.

Altså: Er det noe man kan få gjort med situasjonen?

Her kan det være vanskelig å vurdere det helt selv. Det kan være veldig lurt å drøfte detaljene i situasjonen med noen.

Ofte kan nemlig andre se muligheter der vi ser oss blinde på begrensninger. Særlig når vi først har kjørt oss fast i en tilstand der vi er triste og leie hele tiden.

Dette kan virke som et opplagt og klisjefylt råd. Men sannheten er at de færreste tenker grundig over at dette rådet faktisk er høyst relevant for akkurat en selv.

Deler man egentlig det virkelig vanskelige?

Til og med mange psykologer kan forville seg inn i en forestilling av at man er åpen om vanskene sine og flink til å dele bekymringer.

Sannheten er oftest at man kun en deler en høyst sminket versjon av det hele. Man forteller om de trygge delene av problemet. På den måten som ikke føles så risikabelt.

Da kommer man seg ikke videre. For å komme videre må man gjerne helt inn til beinet.

Vi skal komme tilbake til dette med å dele med andre. Først skal vi se på muligheten for å i det hele tatt «dele» med oss selv.

Vi er nemlig alle utstyrt med en del automatiserte forsvarsmekanismer som kan gjøre det vanskelig å komme i kontakt med hva det egentlig er som gjør oss trist og lei.

Trist og lei hele tiden – på grunn av forsvarsmekanismer?

For det er ikke alltid at verden utenfor oss faktisk er slik verden føles inni oss.

Verden kan føles håpløs, selv om det faktisk finnes håp. Grå, selv om fargene faktisk lyser mot deg. Pappaktig og uekte i all sin mangfoldige og hyper-reelle prakt.

Følelsene våre spiller oss på en måte et puss. Eller mer presist, forsvarsmekanismene våre spiller oss et puss.

Når man opplever en følelse, som det å være trist og lei seg, men samtidig ikke vet hvorfor, ligger det i sakens natur at grunnen ligger i det ubevisste.

Vi er rett og slett ikke fullt ut klar over hvor denne følelsen av å være trist og lei seg hele tiden kommer fra.

Som oftest vet vi kanskje om noe av det som gjør oss triste og leie oss. Men at de tingene der ikke er god nok grunn til å være så trist og lei seg hele tiden.

Dette kan dels handle om at mange av oss har en tendens til å bruke forsvarsmekanismer som for eksempel minimering, bagatellisering og rasjonalisering.

Les også vår artikkel om hvordan terapi hos psykolog kan hjelpe.

Forsvarsmekanismer er automatiske måter som sinnet vårt tyr til for å holde følelsesmessige reaksjoner i sjakk. Under bevissthetsradaren.

Ikke så rent få av oss kan ha en tendens til å bagatellisere det triste og vonde vi bærer på. «Det er da ikke så ille, mange som har det mye verre».

Eller en rasjonalisering » Jeg er bare lei meg fordi jeg er tenåring, og er litt hormonell».

Disse utsagnene kan selvfølgelig være helt sanne. Og noen ganger kan nok ting som hormonell ubalanse spille inn i perioder hvor man føler seg trist og lei seg hele tiden. Og det kan være hjelpsomt å ta et slikt perspektiv.

Andre ganger er det bare slik vi har lært å undertrykke vonde følelser.

Trist og lei – følelse eller forsvar?

Det kan høres rart ut man undertrykker følelser, om man kjenner på nettopp det å være trist og lei seg hele tiden.

Er ikke det å være lei og trist nettopp å være i for mye kontakt med følelser?

Eller kan følelser også være «defensive» altså dekke over andre følelser, som stikker ennå dypere og er ennå vondere?

Når man spør seg hvorfor er jeg trist og lei hele tiden er det to ting som gjør at jeg som psykolog mistenker at såkalte defensive prosesser pågår.

Altså at forsvarsmekanismer er aktive, som holder dypere følelsesmessige lag unna.

Å begi seg ut på å la seg bevege

Når følelsene får gå helt uhindret gjennom oss, kan de nemlig sammenlignes med en bølge. De bygger seg opp, bryter og så løses de opp. Så ligger vannet stille, før en ny bølge eventuelt bygger seg opp.

Det er bevegelse og dynamikk. Opp og ned. Bevegelse etterfulgt av stillhet.

Når man er trist og lei hele tiden er tilstanden gjerne snarere preget av fastlåsthet og nedtrykthet enn bevegelse og energidymanikk.

«Noe» er riktignok på vei opp, men det skremmer oss og vi stopper det, både kroppslig og mentalt.

Dyr og barn reagerer når det gjennomgår noe traumatisk. For eksempel rister de (det av seg).

De voksnes kropper holder seg i ro i bomberommet, mens barnas skjelver. Det betyr ikke at de voksne nødvendigvis er mindre redde. De har lært seg å undertrykke kroppens naturlige reaksjoner på både det skremmende og vonde.

Det er nok dype kulturelle røtter til dette mønsteret.

Hvem var det som sa at store barn ikke gråter? Den som selv fikk høre det. Men hvem begynte?

Når man er trist og lei hele tiden sitter man gjerne fast i en blandingstilstand mellom følelsene, «angsten» for dem og lokkene over dem.

Du kan lese mer om slike blandingstilstander i artikkelen vår om når man gråter tilsynelatende uten grunn.

Dont stop the waves – learn how to surf

Ingenting kan stoppe en bølge. Det er bølgeaktig at organismen egentlig vil prosessere følelser. Ordet emosjon betyr endatil bevegelse.

Følelsene våre, emosjonene, får kroppen til å bevege seg, energier til å bygge seg opp, utløses. Det ligger i språket, å la seg bevege.

Da må man slippe kontroll og det er skummelt. Skulle man tørre å la kroppen bli beveget av det som foregår på innsiden? Det er sårbart. Nakent.

Det er tryggere å overstyre, spenne seg, trykke seg ned, holde seg unna, gå opp til tankene og spinne rundt der oppe i knollen.

Gi opp, gjøre seg maktesløs, hjepeløs og ikke tillate seg å ha håp om noe. Da risikerer man heller ikke noe.

Kanskje til og med piske seg selv på plass. Skjerp deg, ta det sammen, ærlig talt, du syns bare synd på deg selv.

Alle disse manøvrene er forsvarsmekanismer. Man «safer», garderer seg tar ikke risikoen for at gamle sår skal rives op, at man skal brenne seg på nytt, at man skal vise hvem man er uten å bli tatt i mot.

Man avviser seg selv før noen andre gjør det. Eller angriper seg selv før noen andre skulle få det.

Trist og lei – på grunn av selvangrep?

Det hender selvfølgelig at man er trist og lei rett og slett fordi det har skjedd noe trist. Men da vet man oftest hvorfor. Det å føle seg trist og lei kan man kanskje like gjerne kalle å være nedtrykt.

Det har ofte lite med ren sorg i en krise å gjøre. Mer med noe som blir de-pressed å gjøre. Lokk som legges over oss for å holde de dypeste lagene på plass.

Selvangrep er en slik mekanisme. Ofte angriper og kritiserer man seg selv uten å være klar over det. Mange holdes kronisk nede på grunn av at de på ulike måter trykker seg selv ned. Mentalt og kroppslig.

Når jeg som psykolog gjør folk oppmerksom på det, begrunner de fleste selvangrepene som noe rasjonelt. Det er omtrent ingen som begriper at det er en forsvarsmekanisme.

For selvangrep er alltid en forsvarsmekanisme.

Å angripe seg selv er vondt, men det holder noen ennå vondere og skumlere følelser og realiteter unna.

Det høres kanskje litt rart ut, men det er helt sant.

Og helt avgjørende å innse. For alle som har denne leie men akk så altfor normale tendensen til å ty til selvkritikk, rette pekefingeren innover, når ting blir vanskelig.

Man sparker ikke en som ligger nede, sies det.

Selvangrep som forsvar

Det kan være tryggere å angripe seg selv enn å skulle angripe noen andre. Da ville man nemlig fått så fryktelig dårlig samvittighet. Og bli redd for å miste den andre.

Det kan også være tryggere å skylde på seg selv, da har man fortsatt en dose kontroll på tingene og litt man skulle sagt. Det kan være skumlere å ta inn over seg egen maktesløshet her i verden.

Nesten alle barn tenker at om bare de hadde gjort noe annerledes, så kanskje hadde ikke foreldrene skilt seg/slått deg/kranglet.

Vi bærer med oss en slik del ofte resten av livet. En del som gir seg selv en uforholdsmessig stor plass, rett i nærheten av verdens navle.

Dette er helt normalt. Men det er ikke særlig sunt.

Mange som sitter fast i å føle seg trist og lei hele tiden sitter fast i dette på grunn av at det automatisk begynner å kritisere og skylde på seg selv når noe blir vanskelig.

Gjerne i kombinasjon med å bagatellisere alvorligheten i det de faktisk går gjennom. Eller være altfor konfliktsky til å skulle ansvarliggjøre noen rundt dem.

Men noen kan også ha et nærmest motsatt mønster som vi nå skal se på.

Trist og lei hele tiden – et offer for omstendighetene?

Man kan også sitte fast i å være trist og lei hele tiden fordi man til stadighet føler at man ikke kan påvirke sin egen livssituasjon og at ting rett og slett bare skjer med en.

Av og til er dette, som nevnt, sant.

Andre ganger er det mer en følelse – eller vent, igjen en forsvarsmekanisme.

Ved å stille seg i en posisjon hvor man er et slags «offer» for andres ugjerninger og for skjebnen, så fratar man seg selv ansvar – og derav muligheter og frihet til å gjøre noe bra for seg selv.

Det å dvele konstaterende ved det vonde, verdens fiendtlighet og andres utilstrekkelighet plasserer man seg igjen på et relativt trygt, men mørkt, sted.

Ved å ta bort det personlige ansvaret så tar man også bort negative følelser knyttet til selvet, følelser knyttet til ansvar og skyld, måten man selv rammer andre og følelser knyttet til nederlag og avvisning.

Alle forsvar har vært gode forsvar

Det er vanskelig å snakke om disse tingene fordi de som har det førstnevnte mønsteret av å overdrive eget ansvar og skyld, og underdrive betydningen av omgivelsene, straks vil mistenke seg selv for bare å gå i offerrollen.

Faktisk kan dette være en lakkmustest på om dette gjelder for deg eller ikke. Den som går rett til å tenke at man bare spiller offer, gjør det høyst sannsynlig ikke.

Det er nemlig nokså mye skam og skyld knyttet til det å være preget av offermentalitet og ikke noe som er enkelt å innrømme for seg selv.

Det er synd. For det er gode grunner til at alle defensive mønstre utvikler seg.

Utover i et terapiforløp viser det seg gjerne at den enkeltes mønstre var det beste – og kanskje til og med det eneste – de kunne gjøre på den tiden da alt stod på.

Selv hvor destruktive mønstrene må ha blitt når de overgeneraliseres og man møter enhver splitter ny hendelse med slike tykke brilleglass som egentlig holder deg fanget i evige repetisjoner fremfor å kunne møte hvert øyeblikk som det er: Nytt og ufarget.

Det er ingen skam å ha utviklet forsvar. Det ligger mye smartness og styrke i det. Dessuten er det ikke bare høyst mennskelig men også helt nødvendig.

Hvorfor alt dette maset om ulike forsvarsmekanismer?

I jakten på grunnene til hvorfor du er trist og lei hele tiden, vil alle de nevnte forsvarsmekanismene stå i veien for at du skal kunne finne det ut.

Vi kunne til og med sagt at det er på grunn av selve forsvarsmekanismene at du er trist og lei hele tiden.

Hvordan og hvorfor kommer forbi egne forsvar?

Oftest finner du nemlig ikke grunnen i holdet. Ved å tanke og gruble holder du deg i de allerede opplyste delene av hjernen. De områdene hvor du har kontrollen.

Det er vanskelig å tenke tanker inne i de avstengte rommene. Nøkkelen inn dit er gjennom kontrolltapet.

Du må for et øyeblikk miste deg selv og la deg bevege av de dype følelsene som er på vei. Følelsene er kongeveien inn til det ubevisste.

Et problem kan ikke løses fra den samme bevissthetstilstanden som i utgangspunktet skapte det, sa Einstein. Vi må endre bevissthetstilstanden vår for å få tilgang til nye innsikter, som hjernens standardmodus holder skjult.

Å skulle slippe helt og fullt til dypet av vårt eget følelsesliv kan i manges øre fortone seg som en vits. Eller verre, som et hasardspill. Overraskende mange er overbeviste om at de ikke vil like det de da vil finne.

Og at ingen andre vil like det heller.

Mange er endog redde for at det er det rene og skjære monsteret som skal åpenbare seg på innsiden.

Hvordan gi slipp på den grunnleggende mistilliten?

Å åpne kroppen for gjennomstrømming av en ren følelse er som å gå nedover en gang. Til lengre du går/lar følelsen gå, til flere rom vil åpenbare seg på hver side lengre nede i gangen.

Rom du kun kan komme til ved å følge kroppen når den vil la seg bevege avgårde med en følelse.

Blir man for engstelig for dette, kommer forsvarene. Heldigvis og desverre. De hjalp oss den gang i tiden da mønstrene våre oppsto, når vi ikke hadde, eller ikke trodde vi hadde, noen som kunne ta oss i mot med hud og hår.

Og forsvarene hjelper oss fortsatt på kort sikt med å holde smertefulle og skremmende følelser unna.

Men på lang sikt holdes vi fast i smerten og vi kommer oss ikke av flekken. Vi vil alltid forbli triggersensitive når de urørte, såre punktene aktiveres.

På et eller annet tidspunkt må man finne tillit nok til seg selv til å tørre å la seg bevege – uten å helt vite hvor det skal ende. Kan vi stole på oss selv? Eller er det et slags tabu?

Man kommer gjerne bare et stykke alene i dette arbeidet. Det er for eksempel vanskelig å komme over følelser knyttet til ensomhet og avvisning helt alene.

Det er ikke nødvendigvis umulig, men ofte må det som har blitt vondt og vanskelig i relasjon til andre, heles i relasjon til andre.

Men ikke nødvendigvis i den samme relasjonen – med far for eksempel. Det vil jo forutsette at begge parter samtidig er på en helende reise. Ellers vil jo bare fars gamle forsvarsmekanismer kicke inn – og forbli innkicket en god stund.

Her kan du lese mer om hvordan vi tenker at terapi kan hjelpe. Men denne andre trenger ikke være en psykolog.

Trist og lei hele tiden – å bære smerten i ensomhet

Når man er trist og lei hele tiden, har man som regel alltid opplevd noe som har vært rystende, og traumatiserende.

Det trenger ikke være dramatiske ting. De kan godt være subtile. En avvisning når man virkelig trengte å bli møtt, for eksempel. Slikt setter seg. Alt det vonde setter seg om det ikke senere får komme gjennom kroppen og kan bli delt.

Når man er lei og trist hele tiden så har det nesten alltid samlet seg opp mye rart på innsiden. Stort og smått. Kanskje bare mye «smått».

Det verste med en slik opphopning av småtraumatiske hendelser – i vid forstand – er ikke selve hendelsen. Men det potensielt evige avtrykket som har satt seg på innsiden.

Det vi gjør med oss selv i møte med traumet og dets triggere.

Barnets behov for tilknytning vil trumfe det samtidige behovet for autentisitet. Vi ender med å selv avvise de delene i oss selv som andre avviser, for eksempel sårbarhet. I neste omgang vil vi da avvise også andres sårbarhet.

Dette gir en alvorlig spiral av en traumatiserende erfaringer i hele kulturer og gjennom generasjoner. Det er nærmest en form for dehumanisering. Slik hardnes vi, og slik hardner vi andre.

En annen ting som nesten alle gjør, er at de gjør seg alene med det vonde. Og det er faktisk det aller verste.

For det som aldri deles, det forblir uforandret på innsiden. Fra vugge til grav.

Det er et stort steg for både en selv og menneskeheten å klare å bryte slike generasjonsbunde, undertrykkende mekanismer.

Man må begynne med måten man møter seg selv.

Never walk alone

Det er bare de aller tryggeste blant oss som ikke gjør seg alene med det vonde. Fordi der ligger frykt, skyld, skam og annet utyske. Forsvarene er velmenende. De vil beskytte oss mot alt dette.

Men de gjør oss til syvende en bjørnetjeneste.

For de holder oss ikke bare unna smerten. Men også frigjøringen.

Frigjøringen som ligger i å la organismen reagere naturlig på det den har vært gjennom. Frigjøringen som ligger i å dele, gjøre seg synlig, bli sett og tre ut av den evige og evinnelige ensomheten.

Hvorfor trist og lei? Gjør det ubevisste bevisst

Det skulle overraske meg mye om ikke noe av det jeg her skriver er relevant for samtlige som føler seg triste og lei seg hele tiden. Alle har opplevd noe vondt. Som de ikke har fått prosessert, sammen med noen.

Ting som sitter fast i kroppen fortsatt. Halveis ute, halvveis inne.

Det første steget er å bli nysgjerrig på hvordan man selv, helt automatisk og uten å bestemme seg for det, faktisk håndterer vanskelige ting.

Etterhvert må man også ta sjansen på å dele av sitt indre med andre. Og ta sjansen på å stole på seg selv og sin egen kropp, sitt eget følelsesliv.

Until you make the unconcious concious, it will direct your life and you will call it fate, sa Carl Gustav Jung.

Han sa det som sant er.

Vi ønsker oss for alle mennesker at de skal bli kjent med operasjonene i eget sinn. Bare slik kan man bli herre i eget hus.

Og finne ut hvorfor man er så trist og lei hele tiden.

Her kan du lese mer om hvordan vi legger opp terapi hos Psykologvirke og bestille time online eller på kontoret vårt i Oslo sentrum.