TEKST: KRISTIN HARALDSDÒTTIR ASPELUND, psykolog og parterapeut

Stiller du deg spørsmålet om hvordan du kan redde forholdet? 

Et viktig steg er å er å involvere partneren din i usikkerheten du kjenner på. 

Ikke sjelden kommer par i terapi, hvor den ene har gått med en usikkerhet i lang tid, uten å involvere partneren sin. 

Dessverre kan det ha gått så langt at avgjørelsen allerede er tatt uten at den andre har hatt mulighet til å forstå og imøtekomme behov, der det kunne vært håp om å redde forholdet på et tidligere tidspunkt.

Andre ganger kommer par hvor den ene eller begge, over tid og i desperasjon, har forsøkt å gi uttrykk for sine ønsker og behov, uten å klare å komme nærmere hverandre. 

Ønsker dere å redde forholdet? Uavhengig av hvor dere står i prosessen, vil vi i denne teksten foreslå noen viktige spørsmål du kan stille deg for å bli for å bli bedre kjent med egne behov og eget bidrag i forholdet:

• Er jeg villig til å avsette tid og innsats i å komme nærmere partneren min?
• Klarer jeg å skille mellom hva som tilhører meg og hva som tilhører partneren min?
• Hva trenger jeg fra meg selv for å klare å åpent sjekke ut hva som skjer på innsiden av partneren min?
• Hva trenger jeg fra partneren min for å våge å dele mer av min usikkerhet og sårbarhet?
• Hvordan ser jeg ut når jeg kommuniserer mine følelser, ønsker og behov?
• Er forventningene mine realistiske eller lever jeg i håpet om at partneren min skal kunne fylle alle mine behov?
• Har kjæresten min blitt som et familiemedlem for meg?
• Hva risikerer jeg ved å dele mine ønsker og behov fra et sårbart sted?
• Hva godt kan jeg gjøre for meg selv?

Er jeg villig til å avsette tid og innsats i å komme nærmere partneren min?

Dette er forutsetninger for å i det hele tatt kunne få det bedre sammen! 

For å kunne utvikle forholdet videre eller redde forholdet trengs: 

• tid til å være i kontakt
• et ønske om å komme nærmere hverandre
• et ønske om å forstå både seg selv og partnerens følelser og behov i forholdet.

Klarer jeg å skille mellom hva som tilhører meg og hva som tilhører partneren min?

Dette kan være lettere sagt enn gjort! 

Når du over tid har gått med vonde opplevelser av forholdet og deg selv i forholdet er det ikke alltid så lett å klare å skille mellom dine egne fortolkninger av partnerens væremåte og hva som faktisk ligger bak partnerens måte å forholde seg til deg på. 

Et eksempel kan være: “Hun er så kontrollerende og sjefete, skal alltid vite hva jeg driver med”. 

Dette utsagnet er en antagelse om intensjonen bak en handling. Alternativet kunne vært: “Når hun stiller masse spørsmål, opplever jeg å bli kontrollert. Da kan jeg kjenne meg fanget, bli sint og lei meg og få lyst til å trekke meg unna”.

Intensjonen til partneren kan imidlertid være en helt annen enn virkningen det har på deg. 

I dette tilfellet kan partneren f.eks. være drevet av en frykt for å miste betydning for partneren og gjøre stadige forsøk på å berolige seg selv ved å vite hva partneren gjør for å kunne gi mening til tidsprioriteringen. 

Når vi klarer å skille mellom egne og andres følelser, fortolkning og intensjon, er vi bedre rustet til å åpent sjekke ut med partneren hva hen er drevet av. 

Hva trenger jeg fra meg selv for å klare å åpent sjekke ut hva som skjer på innsiden av partneren min?

I parterapi ser vi ofte eksempler på at fortolkninger av partnerens væremåte handler mer om egen frykt og eget negative selvbilde i forholdet enn hva som egentlig foregår på innsiden hos den andre. 

Og det er vanskelig å intuitivt forstå hverandre når man har forskjellige måter å håndtere følelser på i forholdet. Ikke sjelden ser vi også at den av partene med en mer unnvikende måte å forholde seg til følelser på kan ha behov for mer tid til å komme i kontakt med og klare å gi uttrykk for det som skjer på innsiden. 

Den stillheten dette kreves kan i mange tilfeller være selve triggeren for den mer pågående part, som da blir så stresset og redd at det er vanskelig å forholde seg rolig og lyttende. 

Det kan da være fint å kjenne til hvilke selvberoligende strategier som hjelper for deg. Eksempler kan være:

• å fokusere på lange utpust (som senker hjerterytmen og aktiverer den rolige delen av nervesystemet vårt)
• snakke/bevege deg saktere enn du pleier (også for egenregulering)
• få tak i delen inni deg som oppriktig er nysgjerrig på partnerens indre verden (hva partneren tenker, føler, kjenner i kroppen og har behov for fra deg)
• minne deg selv på det gode ved partneren din og deg selv når dere står midt i det vanskelige
• minne deg selv på at uroen inni deg ikke er farlig og at du kan være med den fremfor å handle på den
• forestille deg en dør mellom dere hvor din oppgave nå er å være sammen med partneren i hens rom (du vil få din anledning senere)
• godhet innover i form av vennlige og oppbackende ord til deg selv
• forsøke å komme i kontakt med det såre i blikket til partneren din når dere har øyekontakt (å se partneren din inn i øynene kan gjøre det lettere å følge med)
• minne deg på at partneren din også kan streve og kjenne seg liten
• holde øyekontakt for å kjenne at du er i kontakt eller ta pauser fra blikkontakt om du trenger dette for å regulere deg etc. 

Hva trenger jeg fra partneren min for å våge å dele mer av min usikkerhet og sårbarhet?

Å ha behov for trøst, beroligelse og forståelse når  man kjenner seg sårbar og usikker er sunne menneskelige behov. Det er tegn på at man kan knytte seg til en annen. 

Et behov er noe annet enn et krav. Likevel er det ikke sjelden at vi i parterapirommet kan høre ordet “kravstor” i beskrivelsen av seg selv når behovet for å bli møtt på såre følelser dukker opp. 

Og det er lett å føle seg kravstor når behovet for nærhet er stort, og avstanden det samme. Mange kan tenke at de har uproporsjonalt sterke, såre og barnlige følelser til voksen å være. 

Det er imidlertid normalt å kjenne seg som en toåring når frykten for brudd river. Dens funksjon er å protestere mot brudd i tilknytningen. 

Når par kommer nærmere hverandre i parsamtaler er det ofte både tydelig og uttalt at de aller fleste ønsker de innerste følelsene til partneren velkommen.

Følelsene forblir som regel først et problem i forholdet i måten de uttrykkes eller ikke uttrykkes på. Det kan derfor være nyttig å ha en såkalt forsamtale sammen om hva man trenger fra hverandre for å våge å åpne mer opp. En slik inngang til samtale kan bidra til at begge er mer åpne og mottakerlige for hverandre på veien mot å redde forholdet. 

Et eksempel kan være: “Når jeg skal forklare deg hvordan jeg har det ville det føltes tryggere om du svarer meg og sier noe om hva som skjer inni deg, fremfor å sitte stille. Stillheten gjør meg redd og usikker og da er det vanskelig å holde meg rolig”.

Alternativt: “Når jeg skal forsøke å forklare deg hvordan jeg har det ville det vært godt om du ga meg tid, lyttet og stilte åpne spørsmål. Hvis du er for rask på å dele dine tanker så er det som om jeg mister taket på hva jeg selv føler og tenker”.

Hvordan ser jeg ut når jeg kommuniserer mine følelser, ønsker og behov?

Kroppsspråk kan ha en større umiddelbar virkning på en mottakers nervesystem og følelsesaktivering enn det verbale språket alene. Det å bli kjent med hvordan du uttrykker deg verbalt og nonverbalt når du kommuniserer følelser og behov, kan være helt essensielt for mulighetene til å redde forholdet.

Å si “jeg vil jo bare ha deg nær” er fine ord. De kan imidlertid gå den andre hus forbi om det ropes ut i en aggressiv tone med et skuffende ansiktsuttrykk, fremfor med mild stemme og et betryggende blikk. Du kan risikere å få det motsatte av hva du ønsker. 

På samme måte som en glefsende hund ikke intuitivt aktiverer omsorg for dens frykt men snarere en fryktreaksjon som gjør oss i stand til å kjempe, flykte eller fryse, vil en partners kroppsspråk aktivere tilsvarende. 

I positiv forstand har et vennlig blikk, et mildt og trygt smil, en varm hånd, en kjærlig klem eller en god lukt en beroligende virkning på nervesystemet.

Det er vanskelig å forestille seg sitt eget kroppsspråk. Det gjør at man lett kan tro at man har formidlet noe sårt som kan aktivere omsorg når det er dette som kjennes sterkest ut i egen kropp. 

For å bli bedre kjent med om det er samsvar mellom hva du kjenner på innsiden og hva du formidler på utsiden, kan du filme deg selv i en tenkt samtale med din partner. Forsøk da, så godt det lar seg gjøre å kommunisere på måten du vanligvis ville gjort. Alternativt kan du også filme deg selv i en lignende og tenkt samtale med en nær, god venn/familiemedlem som du kjenner deg trygg på, og se om det er et annet kroppsspråk som trer frem.

Er forventningene mine realistiske eller lever jeg i håpet om at partneren min skal kunne fylle alle mine behov?

Hvis dere er ulike på viktige områder for deg, er dette en sorg du kan ta innover deg og forbli i forholdet? Eller er forskjellene så avgjørende for ditt ve og vel, for din identitet, at det kjennes uutholdelig ut å bli? 

En partner kan ikke fylle alle våre behov. Særlig ikke om forventningen er at partneren skal dele den samme entusiasmen over interesser og behov som gir deg energi. 

Hvis du elsker utfart og partneren ro. Er det ok at de fleste opplevelser fylles med venner? Finn ut hvilke arenaer som er viktige for deg i et forhold og hvilke arenaer du kan ha for deg selv eller sammen med andre. I mange tilfeller er det også mulig å tilpasse behovene til noe begge kan trives med. Her spiller også personligheten inn. 

En velkjent forskjell er i hvilken grad man er introvert eller ekstrovert. En introvert trenger typisk egentid/ladetid/hvile for å være godt tilstede sosialt eller for å hente seg inn igjen etter en sosial begivenhet. 

En ekstrovert får energi av nettopp sosiale møter og kan kjenne seg rastløs eller tom ved for mye egentid. For å redde forholdet kan det da være nyttig å finne ut hva begge trenger for å kunne møtes i ulike behov. 

Eksempelvis kan en introvert ønske en nær samtale, men også ønske å være godt tilstede og da trenge litt ladetid alene før en dypere prat. 

Eller, det kan på noen dager være lettere for en introvert å gjøre noe aktivt sammen enn å snakke i lange drag (Eksempelvis: trene sammen, spille brettspill sammen med noe godt i glasset, jobbe sammen i hagen) enn å snakke, som også kan tilfredsstille den ekstrovertes behov for kontakt og fellesskap. 

Den ekstroverte kan også trives med ro og avkobling, så sant det er en følelse av fellesskap. Eksempelvis ligge anføttes i sofaen med hver sin bok, ligge inntil hverandre og lytte til musikk, spise et kortere måltid sammen og gå til hver sin lenestol i stua med eget arbeid. 

For å kunne tilpasse seg de varige forskjellene man har i forholdet, er det viktig å være ærlig både med seg selv og partneren på hvilke behov man har, og samtidig forsøke å være fleksibel i å se på muligheter til å møtes i forskjellene. 

Har kjæresten min blitt som et familiemedlem for meg?

Dette er en ikke sjelden problemstilling i et forhold, og kan handle om en form for opplevd ubalanse i forholdet. Ofte er denne opplevelsen vanskelig å sette ord på i frykt for å såre, og oftest er det en instinktiv demper for sexlysten. 

Om du har det slik kan det være hjelpsomt å forsøke å få tak i hva som gir deg den familiære følelsen. Hva er det du eller partneren din gjør eller ikke gjør som gir deg denne ubehagelige familiære følelsen? 

Og viktig å huske på: Partneren din ER ikke et familiemedlem. Det er slik din hjerne har fortolket din opplevelse på, utfra måter partneren din forholder seg til deg på eller rollen du inntar overfor partneren din, som gir en fornemmelse av noe som minner om familie. 

Partneren din er fortsatt bare kjæresten din, og det kan komme forholdet til gode med velmenende ærlighet, selv om det kan være smertefullt. Våg heller å se ærligheten som en mulighet du gir partneren din og forholdet i å la hen få en sjanse til å kjennes som kjæresten din igjen. 

Det kan være lettere for partneren din å ta imot dersom du først forteller hva du er redd for ved å dele og hva du ønsker å få til for dere ved å dele. Ta samtalen i et rolig og samlet øyeblikk, hvor du kan komme i kontakt med empati(en) du har for partneren din.

Hva risikerer jeg ved å dele mine ønsker og behov fra et sårbart sted?

Det er først når partneren din vet hvordan du virkelig har det inne i deg. Det vil si hvilke følelser, redsler, ønsker og udelte behov du har, at han eller hun har en mulighet til å møte det. Det er da man kan redde forholdet.

Eller, sett fra din side: det er først når du er i kontakt med og kommuniserer hvordan du egentlig har det, at du har en mulighet til å vite om du blir møtt, og kan ta en avgjørelse på reelt grunnlag.

Når det kommer til følelsesmessige behov er det ofte forbausende lite som er krevende ved det. Det mest krevende er stort sett formen følelsene våre pakkes inn i. 

Å uttrykke et følelsesmessig behov er f.eks. noe annet enn å kreve kontakt. Det som ofte stenger av for å åpent dele følelsene våre, er våre egne oppfatninger om følelsene vi har, som stort sett er knyttet til våre tilknytningserfaringer. 

Vi kan ha opplevd at følelsene våre ikke ble møtt i avgjørende øyeblikk i barndommen og heller begynt å skamme oss over helt naturlige og sunne følelsesmessige behov. 

La oss si at du som barn f.eks. var plaget med stadige mareritt og en redsel for å sove alene. Da du tuslet inn til foreldrene dine og ba om å sove sammen med dem ble de sinte for at du kom å ødela nattesøvnen og ba deg gå tilbake i egen seng. 

Forlatt i frykt og henvist til ensomhet. Hvis dette er gjentagende erfaringer kan kroppen huske dette som “når jeg er redd blir andre sinte” og gjøre slutningen “når jeg er redd må jeg trekke meg unna andre”. 

Slike erfaringer kan sitte i oss nærmest ubevisst og gjøre det vanskelig å våge å søke andre når vi trenger det som mest. 

Hvis du kjenner at du skammer deg mye over følelser du har, eller er redd for å søke andre når du ikke har det bra, kan samtaler med en erfaren psykolog være til hjelp.

Hva godt kan jeg gjøre for meg selv i prosessen med å redde forholdet?

Det er først når partneren din vet hvordan du virkelig har det inni deg (for eksempel: hvilke følelser, redsler, ønsker og behov du kjenner på), at hen har en mulighet til å møte det. Da har dere også bedre forutsetninger for å kunne redde forholdet.

God selvfølelse kommer godt med i ethvert forhold. 

Føler man godt om seg selv er det enklere å både kjenne godhet for andre og kommunisere egne ønsker og behov på måter som er enklere å ta imot. 

Hvis vi kjenner oss sulteforet på å bli sett i forholdet, kan vi også bli for opphengt i bekreftelse fra partneren for å føle godt om oss selv. Det kan da være hjelpsomt å finne ut hva du selv kan gjøre for å styrke den gode følelsen av og med deg selv, uavhengig av din partner. 

Bli for eksempel bedre kjent med hvilke deler av deg selv som i størst grad markerer din identitet eller dine kjerneegenskaper. Det vil si; de egenskapene du lever ut i en relasjon eller en aktivitet når det kjennes godt ut å være deg.

Hva er er det som er viktig for deg å engasjere deg i, fokusere på, gjøre, kjenne på, eller være sammen med for å komme i kontakt med den delen av deg selv som du trives å være sammen med? Med en bedre følelse med deg selv kan det også være lettere å åpne opp om sårbarheter, ta ansvar for eget bidrag og erkjenne og beklage sine feiltrinn.

Å redde forholdet – Veien videre

For noen vil parterapi vere et godt alternativ for å redde forholdet. Du og dere kan lese om parterapi her.

Psykologvirke har samlet flere parterapeuter med kompetanse på Emosjonsfokusert parterapi som har vist seg som en av det beste behandlingsmetodene for utfordringer i parforhold.

Du kan også sjekke ut NRK sin podcast «Havarikommisjonen». I denne podcasten tar en av våre parterapeuter, Dimitrij Samoilow og andre paneldeltagere for seg brudd i parforhold og hvilke prosesser som kan ligge til grunn for bruddet.