Slitasje på helsepersonell

Psykologvirke tilbyr veiledning til klinikker, behandlere, miljøpersonale og pårørende. Vi har et fokus på både faglig utvikling og personlig styrking i arbeidet med pasienter. Klinisk erfaring og forskning tilsier at arbeid med traumer i terapirommet kan være en påkjenning som på sikt kan gå utover jobbmestring og egen helse.

Dette gjelder ikke bare helsepersonell, men også mennesker som i sitt arbeid kommer i kontakt med utøvere eller ofre for traumatiske hendelser.

Hva sier forskningen på terapieffekt?

Veiledning er et fast innslag i arbeidsdagen til alle psykologene på Psykologvirke, der vi arbeider i fellesskap for å forstå mer av menneskesinnet, gi mer effektiv terapi, og å utvikle oss selv som psykologer og medmennesker.

Forskning viser oss at ca halvparten av alle som går i terapi, får god effekt (Lambert, 2013). Spørsmålet er hvordan vi kan hjelpe den resterende halvparten. Her kommer veiledning og terapitrening inn.

Vi vet at terapeuter ofte overvurderer hvor dyktige de er (Walfish et al, 2012), at terapeuter ofte sliter med å fange opp at pasienten blir dårligere, ikke får hjelp av behandlingen eller at pasienten ikke trives med eller forstår terapien (f.eks. Hannan et al., 2005).

Videre vet vi at pasienter sjelden informerer terapeutene sine om det, hvis de får en negativ reaksjon på terapien (Blanchard & Farber, 2016). Vi vet også at tradisjonell terapiveiledning har lite effekt på verken terapien, pasienten eller terapeuten (Watkins, 2011).

Veiledning med fokus på ferdighetstrening

Det som derimot viser seg å ha en konsekvent positiv effekt på terapi, er målrettet ferdighetstrening i en veiledningssituasjon (Chow et al, 2015).

Av denne grunn har vi stort fokus på å ikke bare forstå våre klienters problemer eller hva vi kan gjøre med dem, men vi øver også i fellesskap på hvordan vi arbeider i terapirommet. Flere og flere klinikker gjør nå dette, og det er en av grunnene til at vi nå kan hjelpe enda flere pasienter.

Dette er noe vi allerede har praktisert i flere år, men vi oppdaget at vi fortsatt hadde potensiale for å kunne hjelpe enda flere av pasientene våre. 

Vi resonnerte som følger: 

Jo mer vi kan forstå om menneskesinnet, jo bedre kan vi hjelpe våre pasienter. Utfordringen med kunnskap er det fort kan bli tørt og klinisk. Vi tror på opplevelsesorientert læring, altså at vi får en nærhet til og opplevelse av prosessene vi arbeider med.

Hvis Istanbul kan være en metafor på ditt eget sinn, hvem vil du ta med som reiseguide? En som har lest Lonely Planet om Istanbul, en som har vært turist i Istanbul, eller en som har bodd i Istanbul? 

Vi satte oss som mål å foreta reiser inn i våre egne sinn, så vi kunne bli dyktige reiseguider og lommekjent i vår tids største mysterium; menneskesinnet. Dette har vi gjort gjennom egenterapi, meditasjon, kontemplasjon, veiledning, gruppemøter og andre former for introspektive praksiser.

Kunstig skille mellom terapeut og klient

Psykologer er ikke skjermet fra livets realiteter, vi kan også bære både gamle og nye sår. Disse sårene kan gå utover vår egen livskvalitet og evne til å hjelpe våre pasienter i møte med deres sår.

Men de kan også være en kilde til dypere forståelse av menneskesinnet og hvordan menneskesinnet fungerer.

På Psykologvirke har vi derfor et kontinuerlig fokus på psykologens selvheling. I denne prosessen har vi gjort oss mange forbløffende erfaringer, og en av de aller mest interessante erfaringene er at vi lærer mer om våre pasienter ved å lære mer om oss selv.

Vi har brukt forskjellige teknikker og verktøy for å gå dypere inn i våre egne sinn, og gjennom dette har vi fått erfare og arbeide med psykologiske fenomen som vi tidligere kun hadde lært om på psykologstudiet eller indirekte gjennom arbeidet med våre pasienter.

Vi har erfart at det er dybden på psykologens egne reiser ned i sitt eget sinn som setter grenser for hvor dypt vi kan ta våre pasienter ned i deres sinn. Jo mer komfortabel du er i ditt eget sinn, jo mer komfortabel blir du i sinnet til din pasient.

Jo flere prosesser du selv har arbeidet deg gjennom, jo tydeligere blir det at vi alle har de samme prosessene, bare med forskjellig intensitet og livshistorie.

På Psykologvirke tar vi våre kollegaer og våre pasienter på like stort alvor, og det er en av nøklene til våre resultater.

Du kan lese mer om veiledning i en artikkel skrevet av en av våre veiledere i Tidsskrift for Norsk Psykologforening: https://psykologtidsskriftet.no/fra-praksis/2019/05/fra-teknikk-til-improvisasjon

Ta kontakt med daglig leder Anders Gamstøbakk på Traumesenteret ved forespørsel om veilednings- eller undervisningsoppdrag; anders@psykologvirke.no.

Referanser:

Blanchard, M. & Farber, B.A. (2016). Lying in psychotherapy: Why and what clients don’t tell  their therapist about therapy and their relationship. Counselling Psychology Quarterly, 29, 90-112.

Chow, D.L., Miller. S.D., Seidel, J.A., Kane, R.T., Thornton, J.A. & Andrews, W.P. (2015). The role of deliberate practice in the development of highly effective psychotherapists. Psychotherapy, 52(3),337-345.

Hannan, C., Lambert, M.J., Harmon C., Nielsen, S.I., Smart, D.W. Shimokawa, K. & Sutton, S.W. (2005). A lab test and algorithms for identifying clients at risk for treatment failure. Journal of Clinical Psychology: In Session, 61, 155-163.

Lambert, M. J. (2013). Outcome in psychotherapy: The past and important advances. Psychotherapy, 50(1), 42–51.

Walfish, S., McAlister, B., O’Donnell, P. & Lambert, M.J. (2012). An investigation of self-assessment bias in mental health providers. Psychol Rep, 110(2), 639-644.

Watkins, C. E. (2011). Does psychotherapy supervision contribute to patient outcomes? Considering thirty years of research. Clinical Supervisor, 30, 235-56.