Rythm’n blues 

Når rytmen er forstyrret er det virkelig vanskelig å danse

Overveldende traumer fører til at man mister rytmen.
Der man før kunne sove, ligger man nå bare våken.
Der man før følte seg fri, kjenner man seg nå fanget.
Der man før kjente seg trygg, er man nå i beredskap.
Der man før hørte på musikk og danset med andre, står man nå på utsiden og apatisk kikker inn på dem.
Det som var kjent er nå fremmed. Rytmen er forstyrret, og da er det virkelig vanskelig å danse.

Den vanlige rytmen brytes av midt i sangen, og plutselig er det fusion jazz. (En liten digresjon, men jeg har sett voksne menn spy av kaotisk og urytmisk musikk. Hele det fysiologiske systemet kastes i ubalanse, og kroppen klarer ikke å fordøye. En vanlig reaksjon på traumatisk stress også for øvrig).

Når et menneske mister sin rytme, trenger de tid til å være i fred – men samtidig i fellesskap. Å kunne ligge og hvile, men samtidig høre lyder av
hverdagsliv og menneskelige bevegelser like ved,
lyden av mat som lages,
klær som vaskes,
gulv som kostes.

På visse behandlingssentre i Kongo kan man også visstnok høre lyden av en trommesirkel midt i landsbyen – rytme som blir påført utenfra – fjernt, men til stede. Og når personen en dag velger å nærme seg fellesskapet, kanskje delta i dansen rundt bålet, er balansen i ferd med å gjenopprettes. Da er man på vei mot tilfriskning, men stien er fortsatt lang og kronglete.

På vei mot balanse

Her i Norge spiller vi litt annen musikk og danser i større grad alene. Behandlingen skjer ikke i fellesskapet, men helst i samtaler med en terapeut. Det er ikke et familieanliggende, men et individuelt problem. Litt som lyden av en enslig obo. Gjennom samtaler, psykoterapi eller medisiner forsøker man å gjenfinne sin rytme innenfra.

Men kanskje god behandling ligger et eller annet sted midt i mellom innenfra og utenfra, på vei mot balanse.

Jeg synes de gamle helende ritualene til amerikanske urfolk nærmer seg et ideal av god behandling etter traumer. Da krigerne kom hjem fra kamp, samlet hele landsbyen seg til et rituale ledet av en klok høvding som hadde sett det meste (terapeut?). Historien ble gjenfortalt til alle som var tilstede (eksponeringsterapi?), og deretter ble roller utdelt og historien spilt ut med følelser (psykodrama?). Ofte var det noen form for rus (medisiner?) og senere både dans, rytme og bevegelse (yoga, kroppsorientert terapi). Noen ganger transetilstander (hypnose?). Og avspenning. Alt dette i fellesskap, slik at alle eide historien og den enkelte ikke måtte bære den helt alene.

Indre heling, kollektiv ringvirkninger

Å se hele deg, uten å skille mellom kropp og sinn; å lete etter dine egne forsøk på heling – dette er vårt mål ved traumesenteret. Ingen mennesker er helt adskilt fra fellesskapet, verken når vi er i harmoni og balanse eller når vi lider og føler oss isolert. Like mye som vi sikter mot behandling av hele mennesket er vi opptatt av hvordan indre heling kan ha ringvirkninger for fellesskapet, og kan skape positive endringer utenfor oss selv.

Moderne psykoterapi er en slags intellektuell dans, men når vi tar med kroppen inn i behandlingen kan vi samtidig finne fram til en ny rytme sammen. Å være oppmerksom på kroppens reaksjoner og virkelig lytte etter hva den prøver å si er klokt. Hvis man trenger å hvile i flere måneder etter et sjokk, ja, så er det en del av helingen. Hvis bena rister og vil ut og gå, kan det være klokt å følge impulsen (vi tenker klarere og mer kreativt i bevegelse). Hvis kroppen stivner til og blir sittende fast i spenninger, er det noe rundt deg som fortsatt kjennes farlig ut. Innsikt i hva dette er for så å bevege seg sakte mot det, kan etterhvert gi lindring av angst, spenninger og panikk. Og hvis søvnen ikke vil komme, er det kanskje best å stå opp, ikke være sint på våkenheten, men nysgjerrig på hva den prøver å fortelle deg (Kanskje er det du som roper på deg?). Balansen er ennå ikke gjenopprettet. Ting tar tid. Ikke straff deg selv. Søk og gi trøst og næring i, eller like i nærheten av, et godt fellesskap.

Sett på noe musikk du liker? Kanskje rythm’n blues

Skrevet av Akiah Ottesen (PhD) Psykologspesialist v/Psykologvirke