Traumepsykologi – det viktigste å forstå i vår tid?

Når Psykologvirke i disse dager åpner Traumesenteret, sier vi med mystikeren og dikteren Rumi: Såret ditt er det stedet lyset kan slippe gjennom. Og dette gjelder oss alle. Nettopp derfor er forståelsen av traumepsykologi så sentralt for individuell og kollektiv heling.

Et eksempel: Ved avslutningen av en vellykket terapi, delte en klient sin viktigste lærdom fra prosessen: «Våg å se innover!«

En rørende endring hos en person som hadde utviklet de mest intrikate systemer for å unngå å se, lytte og føle innover. Til et punkt hvor hen hadde malt seg selv inn i bare en flik av livet. Terapien hadde i stedet lært henne å møte seg selv på innsiden.

Ved avslutning sluttet hun å sende inn lottokupongen. Hun har allerede vunnet førstepremien ved å lære å forholde seg til seg de dypeste nivåene av seg selv. Siden dette er noe de færreste vet eller har kompetanse om, kunne hun nå finne takknemlighet over å ha blitt traumatisert i utgangspunktet.  

Inn til og gjennom såret fant hun seg selv, og kunne følge seg selv ut i verden.

Traumepsykologi som angår oss alle

Psykiske lidelser er en sekkebetegnelse som rommer veldig forskjellige tilstander, som alle er såkalt multifaktorielt bestemt. Det betyr at det er mange årsaker som har spilt inn.

Av de undergruppene jeg selv har møtt i løpet av min karriere, er det likevel et fellestrekk som  forener absolutt alle, og – tro det eller ei – som også forener «psykolog» og «pasient». 

Dette fellestrekket er at vi har noe liggende på innsiden som vi ikke tåler eller våger å slippe helt til. Fordi vi er redde. Vi har først og fremst mistet tilliten til oss selv og vår egen organisme. Gjerne etter at vi en gang i tiden erfarte at vi ikke kunne være helt oss selv sammen med andre.

Vi frykter å såre, og vi frykter å bli såret. Vi frykter smerten og ensomheten. Vi frykter ansvaret for å ha forvoldt andre smerte. Vi frykter at det er noe forferdelig galt med oss, som andre skal dømme oss for.

Vi lærte oss å frykte alt som kom til å true båndene våre til de nærmeste. Og det gjelder oss alle.

Å leve ut fra frykt

Så lenge vi har noe på vår egen innside som vi frykter, blir vi aldri frie. You can run, but you cannot hide. Når det fryktsomme materialet (minner, følelser, behov) nærmer seg, vil vi bli engstelige. Da må vi enten stenge av eller bli overveldet.

Når vi blir engstelige vil vi instinktivt forsøke å dempe ubehaget. Vi unngår situasjonen eller bruker ubevisste psykologiske forsvar. Automatisk pansres kroppen mot de reaksjonene som ellers ville brutt gjennom fra kroppens dyp.

Rene fysiske reaksjoner, som muskelspenninger, er designet for å holde reaksjonene våre i sjakk.

I tillegg iverksettes det prosesser for å ta kontroll over det kroppen var i ferd med å foreta seg. For eksempel at oppmerksomheten flyttes over på noe annet.

Dette skjer gjerne i kombinasjon med at en såkalt defensiv følelse blokkerer. Vi blir ikke sinte, men fortvilte. Vi hulker ikke ut smerten, vi blir gråtkvalte og skamfulle og selvkritiske. 

Den første utfordringen er altså at det skjer en mental og kroppslig overstyring av kroppens spontane og naturlige uttrykk. Vi stenger av og isolerer vonde følelser, minner og behov på innsiden, og skaper avstand og distanse til oss selv, våre nære og livet.

Dette er det så vidt vi skjønner bred teoretisk enighet om og dels dokumentert empirisk gjennom for eksempel Barlows Unified Protocol.

Den andre utfordringen er overveldelse. Vi blir rett og slett overveldet av angst eller kroppslige symptomer når vanskelige minner, følelser, tanker og behov aktiveres. Enten vi er alene eller sammen med andre. Enten ut av det blå eller i forutsigbare situasjoner.

Forskning knyttet til toleransevindu understøtter behovet for å forstå overveldelse og behov for å bygge kapasitet til å tåle seg selv, andre og livet.

Prisen vi betaler ved å beskytte oss

På kort sikt unngår vi det fryktede. Vi klarte å unngå å vise hvem vi er, og slapp skammen og potensialet for dom og avvisning. Men dette har medført en kostnad som er større enn vi aner. 

Først og fremst betaler vi prisen i en ensomhetsvaluta. 

Vi kan ende opp med store kontinent på innsiden der hvor intet annet menneske noensinne har satt verken sitt øye, øre eller sin fot. 

Ens karakter springer selvfølgelig dels ut fra medfødt temperament, men den designes også som tilpasning til omgivelsene. Vi trenger omsorgspersonene våre. Vi trenger flokken.

Og dette gjelder ikke bare oss. Også våre omsorgspersoner, venner, kollegaer, naboer og slektninger har sine sår. De gjør sitt aller beste, men automatikken er vanligvis å avvise, ignorere eller straffe når noen oppfører seg annerledes enn det som er trygt og kjent.

Så når vi får omsorgspersonens og flokkens mer eller mindre bevisste traumer og kulturelle programmering rett i fleisen, vil de fleste bøye av og føye seg.

Vi velger å gi slipp på noe i oss selv. Kultur trumfer natur. 

Hvorfor? Fordi overlevelsen vår avhenger av de nærmeste relasjonene våre. Alt som truer relasjonene, truer også overlevelsen. Blant annet derfor vil følelser, impulser og behov fra innsiden som truer båndene til de nærmeste, skape angst. 

Ensomheten i traumets kjerne

En selvstendig grunn er også at det rett og slett er så fryktelig, fryktelig vondt når kjærligheten barnet eller den voksne deler, ikke tas i mot, eller ikke kommer i retur.

Det er vondt å være alene om alt som er vanskelig. Når ens egne reaksjoner bare gjør vondt verre. Når man ikke klarer å regulere seg selv, men heller ikke har noen andre å gå til.

Når man verken kan uttrykke eller riktig undertrykke det man føler, trenger og ønsker.

Tilknytning trumfer autonomi

Problemet er at for overlevelse er vi avhengige både av tilknytningen til andre, men også det å kunne føle og følge magefølelsen. Å være i kontakt med seg selv og egne instinkter. 

I spennet mellom tilknytning og autonomi, trumfer tilknytningen. Årevis der tilpasning til andre har dannet figur, gjør at kontakten med oss selv havner i bakgrunnen. Vi vet ikke lengre hva vi føler, vil og tenker. Vi lenkes av selvtvil. Vi blir en skygge av oss selv, eller kanskje snarere en skygge av andre.

Kroppslig overveldelse

En av utfordringene med å ha en kropp, er at den fungerer. Det betyr at vi iblant merker at kroppen overstyrer ønskene til egoene våre. Vi skulle gjerne vært oppe lenger, men vi er stuptrøtte. Vi vil ikke rødme, men ansiktet er varmt og rødt. Vi ser på film på kino, men blæren er sprengfull. Kroppen er langt klokere enn oss, selv om det ikke alltid kjennes som at den spiller på lag. Dette er særlig viktig når vi jobber med det stresset, angsten eller overveldelsen som kan bli vekket når vonde minner eller følelser blir aktivert.

Det kjennes for så mange ut som at kroppen gjør noe feil, at den motarbeider oss eller at den er ødelagt. Vi jobber derfor mye med å akseptere kroppens uttrykk som sanne og riktige. Med tanke på at vi drakk vann før kinoen, er det sant og riktig at vi nå må på do. Med tanke på at vi er usikre sosialt, er det sant og riktig at vi rødmer når vi snakker med andre på fest. Med tanke på vår bakgrunn, er det sant og riktig at vi blir overveldet når vi møter andre, drømmer om natten eller er alene.

I traumepsykologien fokuserer vi på å bli kjent med og forstå kroppen som en sunn og presis organisme, som reagerer akkurat slik den skal. På denne måten slipper vi å bli uvenner med oss selv eller kroppen når den ikke oppfører seg som vi skulle ønske. Det neste steget er å arbeide med kroppen og hjernen, så vi kan gradvis bli tryggere og tryggere i oss selv, sammen med andre og i verden. Noen opplever en sterk frykt i møte med andre, mens andre beskriver mer en kroppslig stressreaksjon uten at de forstår hvorfor den er der. Nøkkelen er uansett å bli tryggere.

Det første steget er å bygge kapasitet slik at vi ikke blir overveldet, slik at vi klarer å være til stede i situasjoner og i vår egen kropp og hjerne. Det er som å bygge kondis, så vi kan jogge en viss distanse. Det neste steget er å bli komfortabel, slik at vi ikke får unødvendig smerte. Det er som å trene på teknikk, så du ikke får vondt i knærne når du jogger denne distansen. Det siste steget er å utvikle nysgjerrighet, kreativitet, lekenhet og glede i møte med deg selv, andre og livet, så du kan oppleve utfordringer som meningsfylte og utviklende. Det er som å finne glede i joggeturen, oppdage nye ruter å jogge, få en treningsvenn eller å delta på en konkurranse.

Når vi snakker om kroppen her, tenker vi på både kropp og hjerne. Organisme er derfor et litt bedre uttrykk, det omfatter all vår fysiologi.

Organismen vil oss vel

Men vi må huske at kroppen – organismen vår – den vil oss vel. Den gir oss aldri opp. Til den dagen vi dør, vil det autentiske i oss fortsette å forsøke å vise seg. Det gjelder bare å se og lytte innover. Det gjelder å lære seg å gjenkjenne de spontane signalene.

Dernest må man må lære seg måter å overstyre gammel programmering, for når det autentiske som tidligere har truet tilknytning vil opp, vil angsten komme, og da vil følgelig også unngåelsen og forsvarene komme. Du blir for eksempel rastløs og urolig, og begynner å jobbe med noe for å føle deg bedre.

Dynamikken i traumepsykologi

Dette er selve dynamikken i tvang, som er en vesentlig del av traumepsykologi. Du må ikke sjekke ting tusen ganger for å være rammet av en tvangsdynamikk i psyken din. Sjekkeatferd er bare det prototypiske uttrykket for den samme underliggende dynamikken:

Vi tvinges til å være på en bestemt måte, gjøre bestemte ting, føle bestemte ting og tenke bestemte ting. Eller kanskje snarere ikke være, gjøre, føle og tenke bestemte ting. Vi blir ufrie og får symptomer.

Automatiserte mentale og kroppslige kontrollposter patruljerer egoets grenser så nøye som det bare kan, for å beskytte oss mot det som er vanskelig eller har vært farlig tidligere i livet. På sikt preger dette ikke bare hvordan vi har det, men også hvordan vi opplever oss selv og andre.

Vi ender hele tiden med å få bekreftet de ofte fryktsomme antagelsene våre, og får ihvertfall ikke avkreftet dem.

Å oppdatere en slik menneskelig programvare – og som en gang i barnets liv så ut til å handle om liv eller død – er ingen enkel oppgave. Da må man hacke seg dypt inn i algoritmen – som i tillegg er usynlig. Forbi programmering, traumer, frykt, mistillit, kontroll. Det er ikke enkelt.

Men det er mulig.

Å overgi seg

For dyp heling må vi rett og slett gi opp, slutte å stritte i mot, overgi oss, slippe taket og akseptere, flyte med virkeligheten slik den faktisk hele tiden strømmer mot oss, og gjennom oss. Opp fra magen, gjennom brystet og utover i kroppen vil følelsene våre. Hvem er det som våger det? 

Hvem er det som våger å se innover og tre inn i det ukjente. Å åpne seg, fullt og helt, for sin partners kritikk. Å åpne seg fullt og helt, for ubehaget i kroppen under en krangel, gjemt bak forsvar og motangrep?

Om ubehaget kunne få lov å gå uforstyrret gjennom organismen, hvordan ville den ha bevegd seg? Emosjoner betyr jo bevegelse. Hvem er det som tør å la kroppen bevege seg, fremfor å være den som beveger kroppen?

Som ikke demper følelsesbevegelsene i kroppen med å heller holde på ubehaget, heller tenke, heller flytte fokuset ut og bort?

Vi må våge å se, høre og føle innover. Som klienten oppfordret oss til. Ved såret slipper lyset inn.

Mamma og sannheten

Innimellom tenker jeg på at det kanskje dette min gamle mor refererte til det hun alltid sa til meg i oppveksten at sannheten må tåles. Og min gamle bestemor som lett bibelsk pleide å si at sannheten setter deg fri. 

Howard Thurman, elev av Ghandi og Martin Luther Kings mentor, sa at vi ikke skal spørre hva verden trenger, men hva som gjør at vi selv våkner til liv. For det verden trenger, er flere folk som våkner til liv.

For å våkne riktig til liv, må vi tre ut av kulturell programmering og traumer. Forbi mønstre av overkontroll og unngåelse. Bak masken og inn til hjertet.

Grunnleggeren av den terapeutiske metodikken Diamond Approach, A.H. Almaas minner oss om to ting vi trenger for å nå inn til den smertefulle sannheten som ofte ligger på innsiden: Tillit og medfølelse.

Det er dette som er kjernen i god traumebehandling.