«Tok du heisen opp mens jeg tok trappen ned? Et øyeblikk stod vi i sammeetasje, det føltes i hvert fall som det»*

Psykologspesialist Ellen Sofie Hovland Austad

En helt vanlig morgenstund i et helt vanlig hjem kan romme mer enn sekker
som skal pakkes, frokost som skal inntas og avtaler om oppfølging av
fritidsaktiviteter. Midt oppi det hele kan det stå et par hvor begge kjenner på
vonde, uforløste følelser som blir kilde til åpen konflikt eller stillhet og
avvisning. Det kan være vanskelig å finne rom til å ta tak i dette i en hektisk
hverdag. Man kan med tiden ende opp med å føle seg ganske ensom, og noen
ganger med brudd. Parterapi gir paret en sjanse til å forstå mer av hverandre,
gjenopprette kontakt og føle seg mindre alene sammen.

Hun ser på ham over kjøkkenbenken. Begge har fått kaffe, og det trengs. Hvor går vi
videre herfra, tenker han? Spørsmålet blir stående ubesvart inni hodet, og det er
heller ikke tid til å tenke tanken ut. Larmen fra unger som er misfornøyd med de
buksene som er lagt frem, og diskusjoner om hvor vidt det egentlig er nødvendig å gå
på skolen i det hele tatt kommer i forgrunnen.

Hun forklarer, som hun pleier, at barn i Norge må gå på skolen, det har Kongen
bestemt, og ramser opp noen gode grunner til at han har bestemt akkurat det mens
hun svelger hardt for liksom å fordøye de ordene som falt i går. Men de har satt seg
fast i halsen. De ordene som aldri fant en plass. De ble heller liggende på gulvet som
noe tungt og fremmed. Som et unødvendig møbel noen hadde dratt inn i huset og
som ingen nå visste hvor de skulle gjøre av. Kunne man gi det til det årlige
loppemarkedet? En stor sekk med noe mørkt inni? Lite trolig at det skulle bli solgt.

Hun kjenner tårene presse på. Han ser ned i telefonen. Prøver å lese nyhetene.
Kikker opp og støtter det hun har sagt om Kongen. Sier at nå må ungene jammen
skyndte seg. Gir dem liksom et lite puff. De får en klem. Det stråler varme ut av ham i
deres retning, og hun tenker; hvorfor får ikke jeg litt av den varmen? Ser du ikke at
jeg er i nød her? Ser du ikke at jeg har masse ord å svelge? Ser du ikke den tunge
sekken som står midt i stua og som må ut her? Hvem skal bære den ut?

Han ser ned i telefonen igjen. Kjenner stikkene fra hennes blikk som borer seg inn i
ham. Han vet at hun forventer at han skal si noe. Komme med noe som kan løse
dette. Skjønner hun ikke at jeg ikke aner hva han skal si? Hva skal man si, liksom?
Hun er jo åpenbart ikke fornøyd med meg; jeg prøver og prøver, men det blir aldri bra
nok for henne.

Hun ser ut av vinduet, tenker på Geir og Lisa, Truls og Ragnhild. Sånne par som får
det til. Som snakker lett om at de skal bygge plattinger og pergolaer uti hagen, og
som kjører ungene på fotball uten å fortrekke en mine. Som sikkert ikke har en mørk
sekk med ufordøyde ord i huset som ingen vet hvor de skal gjøre av. I avisen leser
hun med et halvt øye et innlegg fra en parterapeut som mener en hel masse om
hvordan man burde kommunisere. Langt unna sånn vi har det, tenker hun, og føler
seg enda mer nedtrykt. Det var kanskje aldri meningen, dette her? Men likevel
kjennes det som å rive ut en del av tarmen eller noe, å tenke på at det skulle ta slutt.

«Kan du følge til fotballen i dag, eller? Jeg har noen greier etter jobb», sier han. Hun
nikker. Det er ok. Det er i hvert fall det hun sier.

Han tar en dyp slurk av kaffen og kjenner et stikk av noe. Det er et «noe» her som
minner ham om noe annet. Noe han har opplevd før. Det er ubehagelig. Han scroller
videre. Det går kanskje over hvis han bare sitter helt stille og drikker kaffe og ikke
provoserer. Hun ser på ham. Han ser på henne. Det er noe varmt i det blikket. Bare
et lite øyeblikk. Det kan begge kjenne. Men ingen sier noe. Kanskje det kan gå
likevel, tenker hun. Kanskje? Så er det videre.

De går ut av huset, vinker blidt til naboen og utveksler noen ord over gjerdet om at de
planlegger å bygge platting, og at de må kjøre på fotball litt senere i dag. «Det er litt
pes, men det er bare å henge i stroppen!». Latter på den ene og den andre siden av
gjerdet. De svelger en gang til, så de vonde ordene ramler litt lengre ned i magen. De
gir hverandre en rask klem, og blikkene møtes. Men bare så vidt. De må videre med
dagens program.

Like mye som konflikter er naturlige og uunngåelige, kan de også danne noen store,
vonde «sekker» i huset som man ikke får flyttet på, og som man etter hvert bare
prøver å unngå. Da kan man føle seg ganske ensom.

Om ikke dette er nok, skal også måtte kjenne skam fordi «alle andre» får det så mye
bedre til. Dette er en illusjon, og illusjonen skyldes antakelig at vi ikke er flue på
veggen inni i folks kjøkken, stuer og soverom. Hos de fleste krangles det, eller det
oppstår en utilnærmelig stillhet når vanskelige følelser kommer opp.

Par krangler sjelden bare om den ene aktuelle saken som er oppe akkurat da.
Plutselig kan en forespørsel om å ta oppvasken eller andre småting få en annen og
større betydning idet følelsene velter opp og i deg og du får behov for å forsvare deg
mot å bli kalt et udugelig og verdiløst menneske (selv om det ikke var det som ble
sagt). Når sånne følelsesbølger trigges, kan det blant annet handle om det
kjempestore arkivet vi har med oss av tidligere erfaringer, men det er ikke så lett å få
tak i der og da.

Det er naturlig for oss å forsøke å beskytte oss mot sterke og vonde følelser, og det
gjør vi gjerne på litt ulikt vis. Den ene kan for eksempel bli pågående og ville «løse
det» gjennom samtale for å føle seg trygg, mens den andre kan trekke seg unna for å
føle seg trygg. Den ene kan bli høylytt og sint, den andre stille og avvisende. Under
denne overflaten kan begge være redde. Redde for å miste den andre og redde for å
miste seg selv.

I emosjonsfokusert parterapi forsøker vi å finne ro og tid til å se nærmere på hva som
ligger under i kranglene, og hva vi typisk gjør når vi blir redde for vonde følelser.
Målet er ikke å fjerne all friksjon eller å bli eksperter på kommunikasjon, men kanskje
å føle at man står «i samme etasje» litt oftere.

*Fra sangteksten «Drømte du om mer», Valkyrien Allstars (2009)