Din emosjonelle julealder

En juletekst av Akiah Ottesen og Ida K. Holth

Vi er mange som grugleder oss til jul. Forventningene til å gjenoppleve barndommens julemagi møter angsten for relasjonelle drama, der man plutselig befinner seg i en dogme-film fra 90-tallet. Når timer blir til dager og dager til mørke netter, kan det undertrykte piple frem. Uroen knyter seg i brystet, en uskyldig kommentar blir til tidenes trigger, julekrangelen er et faktum. 

Kanskje er det en onkel som irriterer, som alltid sier noe frekt og upassende. Akkurat som han bare må være i opposisjon – som om han var en tenåring. Nå skal han vise deg at han har skjønt alt, og at alle andre tar feil. Som om han fortsatt jobber hardt for å nedkjempe sin dominerende far og løsrive seg fra ham, men er fanget i en rolle som den som er imot. 

Eller hva med når moren din plutselig trenger hjelp til absolutt alt, og har begynt å tvile på avgjørelsene sine. Da du vokste opp, var hun sterkest i verden og selve symbolet på kompetent. Der hun henger på deg nå, minner hun mest om en litt for tung toåring, som du vet kan klare mer, men som bare er for trøtt til å gå selv. 

Emosjonell alder

Selv om kroppen og kunnskapen vår utvikler seg gjennom livet, hender det titt og ofte at følelsene våre sitter fast i en spesifikk alder.

Og fordi alle aldre har sine helt egne dilemmaer, som alle må igjennom, trenger man ikke være psykolog for å forstå hva onkel, mamma, bror eller du selv står i når det røyner på og emosjonsreguleringen flyr ut av vinduet som et julenek i januar. 

Vi kan her skotte til utviklingspsykologen Erik Erikson sin stadieteori, der livets ni stadier alle innebærer eksistensielle og emosjonelle kriser som ikke nødvendigvis lett lar seg løse. For eksempel, fra du er født til du er cirka 18 måneder handler det om å etablere en grunnleggende tillit til omverdenen.

Mislykkes dette prosjektet, på grunn av slitne, fraværende eller skremmende foreldre, står man fanget i en slags kontinuerlig krise: Kan jeg stole på dem rundt meg eller må jeg alltid være på vakt? I det neste stadiet handler det om å etablere en grunnleggende autonomi kontra å bli fanget i selvtvil og skam: Duger jeg til noe? Får jeg det til? Kan jeg få lov å være stolt av det jeg har skapt i potta, eller blir alt bare press og tvang og umulig og jeg får det ikke til?  

Utfordringer og konflikter fra disse livsfasene blir ikke alltid løst. Og her kommer det Freud kalte gjentagelsestvangen inn. Krisene som ikke er løst, følt eller hørt, gjentas igjen og igjen i forskjellige former og på ulike scener. Juleselskapet er én scene der gamle drama kan gå i da capo. 

Julen er for unger

Men hva skal vi gjøre med det her? Vi må uansett komme oss gjennom jula, og det hadde vært best for alle om det i tillegg ble litt hyggelig. 

Psykologer kan kvie seg for å gi råd, fordi poenget nettopp er å finne ut av ting selv (jf. fase to i utviklingsteorien), men her kommer likevel et råd som du kan velge å opponere mot eller forholde deg til: Utforsk stadiet du eller de irriterende familiemedlemmene dine sitter fast i.

Når onkel Kåre med den flotte jobben får det infame blikket under julefrokosten, så se. Se litt nøyere på om det kanskje er Kåre på tre år som plutselig ville være med på leken.

Så akkurat denne julen – ta et kikk rundt i rommet – og observer hvilken alder slektningen din befinner seg i akkurat i dag. Se om det endrer noe inni deg, om det varmer litt mer i hjertet. Jeg tipper du merker at spenningene slipper, som å plutselig få puste. Å ja, der ble mamma to år, og toåringer vil utforske verden fra et trygt ståsted, og der ble jeg fem år, og femåring trenger støtte i sine avgjørelser.

Tenåringen trenger frihet og raushet, mens spedbarnet bare vil ha ro, mat og søvn og rutiner. Og barn i alle faser trenger kjærlighet. Og lek, som er å øve på noe vanskelig i en trygg og god setting, som en forberedelse til resten av livet. 

Så hva hvis du denne julen tar imot slektningene dine som de barna de er? Som et eksperiment – bare se hva som skjer. For er ikke julen egentlig for unger?  

1. Halldis Moren Vesaas: Da Sankte Klaus var her (Thorbjørn Egners lesebok bind IX, side 164).