Dybdepsykologi til folket!

Psykologi er læren om sjelen, eller sinnet om du vil. Med økende utforskning finner vi hvor uendelig stort dette menneskesinnet vårt egentlig er. Men de fleste av oss maler oss opp i mer eller mindre trange hjørner.

Av ulike mekanismer tvinges vi til et liv på overflaten av våre egne sinn. Vi vil slå et slag for dybdepsykologi.

Vi tvinges også inn en individualisert tenkning omkring oss selv og vår egen psyke. Vi vil slå et slag for det almenne i oss.

Ved å erkjenne og integrere det allmenne i dypet av hver av oss, kan verden bli et bedre sted. Vi utvikler stadig forståelsen vår av dette feltet, og vil ta flere med på reisen. Inn i oss selv og derfra ut i verden.

Her kan du lese mer om foredrag fra psykologene våre.

Vi i veven

Vi fascineres av individualitet. Vi opphøyer selvstendighet. Vi holder oss selv og andre personlig ansvarlige. Vi antar fri vilje og kaller oss smeder av egen lykke.

Ikke et vondt ord om noe av dette. Men vi må nok finne en bedre balanse. Vi må også erkjenne at vi er bittesmå brikker i et gedigent kosmisk spill, langt mer ordinære, avhengige og programmerte enn vi liker å tro.

I et slikt perspektiv forsvinner en del personlig ære, men også skam og skyld. Det tror vi er bra for oss.

Når vi oppslukes av oss selv, tårner problemene seg opp. Når vi erkjenner den store veven vi inngår i, blir selve mønsteret det viktigste.

Vår egen form og farge er viktig som uttrykk for en større skapelse, men mindre viktig i seg selv.

Det er et perspektiv man kan finne hvile i.

Organismen vil oss vel

Hver eneste dag hjelper vi enkeltpersoner, par og familier. Vi hjelper dem å løse opp i små og store knuter som har satt seg på innsiden av den enkelte, og i relasjonen.

De færreste forstår røttene til disse knutene. Om man har riktig mistanke, klarer man uansett ikke å få gjort noe med det. Hvorfor?

Psyken vår er veldig beskyttende overfor sårene sine. Brent barn skyr ilden. Ofte innser vi ikke hvor brent det er vanlig å bli. Vi ender opp med en historie vi forteller oss selv.

Den historien som kulturen aksepterer.

Men kroppen bærer på rådataene. Den husker det sinnet glemte. Fra automatiske kroppslige responser kan vi avlese hintene fra levd virkelighet.

Det viktigste vi lærer bort, er å tre til side og la kropp og sin hele oss, fremfor å selv ta over kontrollen. Det er det som er problemet i først omgang.

At vi har mistet den grunnleggende tilliten til våre egne sinn, til vår egen organisme og den store helheten vi inngår i.

Organismene våre har utviklet seg gjennom millioner av år og de vil oss vel. Vi må lære å lytte innover og slippe til den ordløse, intuitive kunnskapen som forsøker å uttrykke seg.

Den dypeste helingen går bottom-up. Fra kropp til sinn.

Da vil røttene til knutene åpenbare seg. Og da kan de løses opp.

Frykten for å såre og bli såret

Hva skjer når vi forlater det bevisste, mentale forklaringsplanet? Planet der selvet står i sentrum, ved siden av de nærmeste? Det vi ser er at til dypere i psyken vi går, til mer almennt blir det hele.

Når vi lar vår natur uttrykke seg, gjenoppdager vi nettopp er natur som uttrykker seg. Problemene våre oppstår når vi glemmer dette. Når vi tror vi er løsrevne enheter med individuelle patologi som er skamfull og må undertrykkes.

Det vi ser er at det er de samme prinsippene som styrer oss alle. Det er naturlover. De kommer fra de den kreative kraften som på en eller annen måte må finnes i tilblivelsen og evolousjonen av det hele.

Vi søker etter de samme tingene. Å uttrykke seg selv sammen med andre. Å oppleve sterk forbindelse med andre. Å få og gi kjærlighet. Å oppleve intimitet, utfoldelse, nytelse og meningsdybde.

Vi er redde for det samme. Ensomhet. Fordømmelse. Vi er redde for å såre og bli såret.

Når vi såres uten å bli trøstet, stenger vi av. Vi unngår kanskje nye sår, men vi mister også muligheten til å oppleve de tingene vi dypest sett lengter etter. Vi kompenserer kanskje på andre fronter men utarmes til slutt.

Når vi sårer andre uten å innse det, skyver vi andre unna og mister den samme muligheten. I tillegg kan vi et sted i dype sabotere for oss selv. For ugjerningen vi på overflaten knapt erkjenner. Også da frarøves vi muligheten for det lykkelig liv.

Peronifisering av begge problemkompleksene står i veien for å erkjenne og overvinne dem. Den personlige skammen over sårbarheten og skylden over å ha forvoldt smerte blir for stor. Vi stenger av. Å stenge av blir en halvgardering mot nye sår, en helgardering mot lykke – i mangelen av et bedre ord.

Det almenne i dypet

Men hva om det ikke var så rart at du ble såret og såret? Hva med om det du opplevde handler mindre om deg, om mer naturlovene som organismen vår er underlagt?

Menneskekroppen er et biologisk system. En slags apedrakt. Den opererer etter det samme prinsippene og lar seg betinge av de samme prosessene.

Naturen finner stadig nye måter å uttrykke seg på og også vi kommer med naturlig variasjon. Enhver med ditt genetiske utgangspunkt og din læringshistorie ville blitt som deg. Slik du nå har blitt. Enhver i dine sko ville tatt de samme valgene. Du kunne ikke gjøre noe til eller fra.

Det ble som det ble på grunn av noe enormt mye større enn akkurat deg. Du ble vevd inn i dette og du skjønte ikke engang at det var det som skjedde.

Frihetens gjenerobring?

Med gjenvunnet bevissthet og forståelse, fremfor ubevissthet og fordømmelse, kan vi gjenvinne mer frihet. Den delen av de automatiserte reaksjonene våre som er kulturelt lært, som er frykt-, skam- og skylddrevet, kan avlæres.

Gjennom dyp kroppslig gjenopplevelse av de formende erfaringene våre kan vi avbetinges. De instiniktive uungåelige reaksjonene våre kommer ikke lengre. Faren er over, selvbeskyttelsen trengs ikke. Programvaren vår får en etterlengtet oppdatering.

Da står vi igjen med den mennskelige tilstand. Slik evolusjonen har formet vårt fortolkingsapparat for virkelighet, hjernen.

Vår vanlige bevissthetstilstand vil fortsatt ha reaktivitet i en tradisjonell evolusjonært betinget retning. Den vil fortsatt primes av konstante kulturelle imput. Input vil styre output. Da gjelder det å ha daglige praksiser som kan motvirke disse fellene.

Mindfulness & Bodyfulness

En nøkkel for å både kunne avbetinges individuelle traumer og kulturell betinging ligger er å trene den observerende kapasiteten vår.

For vi har alle en bevissthet som vi kan observerer det som skjer i kroppen med. Vi kan observerer egoet, eller selvet vårt.

Vi har en annen instans i oss enn det vi har blitt lært opp til å tenke på som «oss selv». Ved å styrke denne oppmerksomhetskapasiteten kan vi skape en avstand til kroppens reaktivitet.

Vi de-identifiserer oss med historien vi har fortalt om vår egen person, og vi de-identifiserer oss med det som foregår der inne i apedrakta vår og til både «jeg» og «overjeg».

Denne bevissthetskapasiteten er en almenn kapasitet. Til forskjell fra historiene om oss og kroppene våre, som alle er forskjellige, er denne bevissthetsmodusen helt lik fra menneske til menneske

Noen, som Allan Watts, hevder sågar at det er det samme rommet vi da trer inn i.

Et fellesmenneskelig bevissthetsrom. Skal tro hvor dypt det går.

Epilog kommer. Stay tuned.